Jeg har ofte tatt meg selv i å tenke at jeg ikke har vært noen eksotiske steder, men her må jeg bare ta meg selv i nakkeskinnet og gi meg selv en liten realitetssjekk, fordi jeg har jo søren meg reist jorden rundt, nesten! Uten at det så og si kostet meg en krone.. Faktisk!

Ved tidligere anledninger har jeg kanskje nevnt at jeg var så heldig å få bli med på en internasjonal marineøvelse på Hawaii, Rimpac '14, iløpet av min førstegangstjeneste. Jeg havnet nemlig på en av Sjøforsvarets besetninger i Kysteskadren, og akkurat denne besetningen var den besetningen som iløpet av våren og sommeren 2014 skulle seile en av fregattene fra Norge til Hawaii for å delta på den øvelsen. "Seilturen" (Bergen, Norge - Pearl Harbour, Hawaii) i seg selv var én opplevelse, men denne akter jeg ikke gå så detaljert inn på, da det heller er alle de fantastiske stedene vi så underveis jeg ønsker å fortelle om. Fordi, å seile fra Norge til Hawaii uten stopp er faktisk veldig umulig (haha, nei? Sier du det, altså..), så du kan vel trygt si at de fleste av oss så frem til destinasjonene våre underveis. 

Det første "nevneverdige" øyeblikket vil jeg gjerne si var da vi seilte gjennom den engelske kanal. Idet vi var på det smaleste (i kanalen) kunne vi nemlig se både England og Frankrike, på hver sin side av fartøyet. Jeg syns hvertfall det er litt kult. Men, akkurat dette har jeg ikke bilde av, dessverre.. At jeg ett år senere skulle skrive om dette på en blogg, og at det derfor hadde vært fint med en god del bilder å velge mellom og vise, var liksom ikke det jeg hadde i tankene på denne turen. He he.

Første plassen vi lå til kai var på Azorene; en liten portugisisk øy svært få av de jeg kjenner hverken har hørt om eller har reist til. Ikke så sykt mye spennende som skjedde der, egentlig. Jeg tror det er en del pensjonister som reiser dit, og jeg har hørt at noen legger bryllupsreisen sin dit, men noe typisk turistmål er det da altså ikke. Den ene dagen gikk en gjeng fra besetningen en opplevelsesrik, umenneskelig lang tur, hvor vi fikk sett store deler av øya (befalet hadde blinksa litt og vi endte opp med å gå dobbelt så langt som de først hadde tenkt). Jeg og Thea endte opp vandrende alene og var noen av de få som ikke haiket seg tilbake på vei ned igjen mot byen. Vi var ganske stolte over det, egentlig. Med vonde bein etter milevis med asfalt, adrenalinkick etter å ha blitt knurret på av en løshund og med mager som higet etter mat, sa vi oss tross alt godt fornøyd med å ha gjennomført turen. 









Jeg kan ikke skryte på meg at jeg tok særlig mange bra bilder på denne turen, men bildene dere ser over beskriver landskapet ganske godt. En del kirker og brosteinsgater i "sentrum", hvor vi lå til kai, men jeg var for opptatt med å oppdatere venner og kjære om at jeg var i live og det faktum at vi endelig var i land til å ta bilder av en øy de færreste har i det hele tatt hørt om. Vopsi. 

Underveis, fra den ene destinasjon til den andre, fikk jeg sett et blikkstille Atlanterhav (!!), jeg fikk sett hvaler, delfiner, flygefisk og selvlysende sjødyr. En krystallklar nattehimmel hvor man kunne se hver eneste stjerne, melkeveien og litt til ligger fremdeles ferskt i minnet, og jeg har sett endeløse horisonter med nydelige soloppganger og solnedganger. Jeg har kjent solen varme samtidig som vi har seilt gjennom en regnbyge på noen minutter, og jeg fikk (til tross for forsøk på forebyggende tiltak) et T-skjorteskille jeg aldri har sett maken til. Vi snakker svarte armer og ansikt, alt annet H-V-I-T-T. 











Jeg har kun et lite utvalg av bilder jeg føler er verdt å vise frem, men jeg håper det gir en liten anelse om hvilke fantastiske øyeblikk jorden vår valgte å dele med meg de månedene. Når jeg ser tilbake på det nå, når jeg prøver å sette ord på det for dere, da merker jeg hvor ferskt det fremledes ligger i minnet. Hvor ekte det fremdeles føles og hvordan jeg faktisk lengter litt tilbake. 

 

Pt. 2 cooming soon :)




Shit...

 

Jeg tror jeg har begynt å få litt sansen for denne bloggingen. Jeg holder nemlig på å lage ett, kanskje to (!!!), innlegg om den 3 måneder lange seilturen jeg fikk være med på i 2014, i forbindelse med førstegangstjenesten min i Kongens Norske Marine (Sjøforsvaret, altså) - så stay tuned. Det går litt tregt, det skal jeg ærlig innrømme sånn her og nå med en gang, men jeg har en ganske gyldig unnskyldning, da jeg faktisk har to oppgaver jeg må skrive for de to neste ukene + leseleselese. Men hvem vet? Jeg skal ta nattoget til Bergen kommende fredag, og med tanke på at jeg virkelig ikke får til å sove på toget så kanskje jeg får meg selv til å skrive litt. 

Lat oss krysse våre fingre i håp om at Anine makter å skrive nogen ord om slik en innholdsrik opplevelse 

... 

Idag er det søndag. Men, jeg tror jeg liker denne søndagen. Og jeg skal fortelle deg hvorfor. Det har seg nemlig slik at jeg begynte denne uken med hodepine, tett nese, tung kropp og minimalt med energi - så jeg vil ikke si jeg var særlig fornøyd med akkurat det kan du forstå. Det betydde nemlig at mine planer om en skikkelig knallstart på Februar-måned gikk litt i vasken, og jeg fikk hverken trent eller lest like mye som jeg hadde planlagt. Og rutinemennesket og kontrollfreaken som jeg er fikk det derfor for seg at "nå blir jeg hengende etter" og "nå går resultatene mine i vasken" osv.. Jeg vet hvordan jeg skal holde motet oppe foråsidetsånn. Nei
Men så merket jeg at ved å faktisk lytte til kroppen og gi den pause, så ble formen betraktelig bedre i løpet av onsdagskvelden, slik at det som var igjen av uka ble ganske ok+. Torsdag drog jeg på pilates og fredag, lørdag, søndag gikk slag i slag med tre gode økter etter hverandre. Juhu! 

 


Bilde fra weheartit

Så mine "kloke" ord til deg idag er derfor lytt til kroppen, pust med magen og ikke ta sorgene på forskudd. Plutselig kommer du sterkere tilbake enn noen gang! 
Og virkelig NYT det som er igjen av søndagen. Mandag kommer fort nok som det er.

 

Smilefjes. 




Jeg sitter her og har skikkelig skikkelig lyst å gi dere et innlegg rikt på innhold, mening og innsikt, men jeg tror ikke jeg kommer stort lengre enn dit jeg allerede er havnet at the moment. 
Helgen min var veldig fin. Jeg og kjæresten tok det lugnt - jeg har nemlig ingen andre venner her i Oslo! Okei, da, det var tull, men jeg er ikke så flink til å være sosial utenfor forelesninger og seminar og slike "viktige" ting. Men, helgen var likevel veldig fin. Vi ble ferdig med begge "Star Wars"-trilogiene som så langt har kommet ut, så nå er dilemmaet om vi skal gå på kino og se den første filmen av den siste trilogien, eller om vi skal vente til pappa fikser den på Plex (først vørld problem lizm). 
Nå er jeg "godt" i gang med en ny uke fylt med lesing, forelesninger, seminarer, (forhåpentligvis) sosiale sammenkomster, trening, og mye kaffeKlarferdiggå, Anine! Jeg merker jeg føler at jeg må presisere at jeg ikke drikker SÅ mye kaffe, men som foreleseren vår sa i dag så "vil vi alle være ganske forutsigbare i hvor mye vi lyger og/eller overdriver om ting" - så da vet dere det! Kvantitativ metode osv. 
Jeg sitter og kjenner på en blodboble jeg merker har dannet seg på innsiden av kjaken min (æsj, er du ekkel), mens jeg venter på at det skal bli tid for trening med kjæresten. Bein og armer idag, for de av dere som lurte på det. Og ja, jeg gruer meg, men jeg gleder meg også til følelsen etterpå og det faktum at jeg bare kan kaste meg ned i sengen ganske med en gang jeg kommer tilbake. Etter jeg har dusjet. Selvsagt. 

BA4nQt2k1S9

Jeg smilte fordi det var lørdag

Jeg håper både helgen deres og uka så langt har vært S-T-R-Å-L-E-N-D-E, og at dere alle sammen har det fint med dere selv. 

Takk for meg, for denne gang! 




Jeg kan ikke si jeg er hverken stolt eller overrasket over min mangel på oppdatering. Haha.

Men, jeg kommer ikke sitte her å love at jeg i 2016 skal bli en flinkere blogger, fordi det tror jeg ikke på selv engang. Jeg kommer ei heller til å slette den i noen nær fremtid. Det jeg tror kommer til å skje, og som jeg håper går greit for du/dere/det individet som får noe ut av å lese min stakkarslige lille blogg, er at jeg fremdeles kommer til å skrive fra tid til annen (jeg har veldig veldig lyst til å grave frem skrivelysten min igjen) og ta hele bloggen min som det kommer. Slik jeg kommer til å prøve å gjøre med 2016 også. 

Jeg føler jeg må gjøre en statusoppdatering nesten hver gang jeg skriver et nytt innlegg her inne, herregud.. MEN ALTSÅ så er jeg fremdeles student i Oslo, men jeg vet ikke helt hvorvidt jeg kan si jeg "trives med det". Jeg studerer fremdeles for å bli lektor i nordisk og medievitenskap. Jeg skal flytte sammen med kjæresten min 22 Februar, og jeg kan nesten ikke vente med å komme meg bort fra hybelen jeg har nå. Og, ja, jeg vet ikke hva mer det er å si om mitt spennende, virkelig innholdsrike liv annet enn at jeg lever. Tjohei, hipp hurra!

_17M0iE1WG _jYP7Xk1Qo
Sykt fantastisk kvalitet på mine fantastiske instagrambilder (@anisel123 der ja, høhø)
Kort oppsummert fra de siste månedene så hadde jeg en helt fantastisk fin juleferie hjemme med hele familien, jeg trente (sjokk, Anine), jeg hadde en pangstart på året med herlige mennesker, og siste rest av juleferien ble tilbragt i fantastiske Kragerø med kjæresten og hans familie. OG DET HAR SNØDD! I BERGEN! Og Oslo da...
Så, Oslo, som du ser så er du egentlig ganske kjip i forhold. Dette må vi fikse asap!
Nå skal jeg takke for meg og mitt, håper du hadde en kjekk/grei/ok+ lesning og tusen hjertelig for at du tittet innom



Universitetet. Skrive akademisk. It will be easy, they say..

Aldri i livet. Ikke søren om jeg kommer til å klare å skrive akademisk, for jeg er ikke skrudd sammen slik. Jeg er ikke skrudd sammen til å skrive på en saklig, seriøs måte; jeg er rett og slett ikke kompetent nok til å skrive akademisk. Med kilder, formelt språk og et fancy ordforråd. Bare nei. 

Så nå sitter jeg og drømmer meg tilbake til Hawaii ifjor. Hvorfor har tiden gått så fort? 

Ingen der ute som har tips og triks til hvordan en stakkars pike som moi skal klare å mestre den akademiske skrivekunsten, slik at jeg unngår stryk?




Memo til megselv: alltid har noe du kan skrive med/på/i lett tilgjengelig

Jeg satt og drakk kaffe i Forskningsparken før forelesning idag, da jeg plutselig fikk en sterk skrivelyst og det begynte å krible skikkelig i fingrene. Typisk meg å da ha valgt å legge igjen Mac-en min på hybelen. Herregud, jeg blir til tider mektig oppgitt over meg selv - jeg kjenner jo meg selv såpass godt at jeg burde jo vite bedre enn å la både Mac og notatbok ligge igjen på rommet. Jeg vurderte i et svakt øyeblikk å begynne å skrive på mobilen, men jeg slo fra meg tanken da jeg innså at det virkelig ikke, på noen som helst måte, ville være riktig av meg. Å skrive på mobil når skrivelysten tar deg, det nytter ikke altså. Det burde ikke være lov. Mobil + skriving = absolutt ikke. Ikke i verdenen til denne frøkna, hvertfall! 

Da var jeg heller så voksen av meg at jeg fant frem en av avisene som lå i nærheten, bladde i den og helte i meg resten av kaffen..

Dagens bilde etter min mening

Nå har jeg spist siste rest av ettertreningsgrøten min (sykt uinteressant, men sykt godt), så da har jeg egentlig ingen andre unnskyldninger for ikke å lese. Understanding Digital Culture, no kjem eg! Favorittbok numero uno - haha, nei.. Faget i seg selv er egentlig ganske interessant, men akkurat den boka der er skikkelig innviklet å lese

 

Klarferdiggå LES! (husk å vaske opp først, Anine)




Sommeren har forlatt oss; det regner i Oslo. Hvem skulle trodd det? 
Dagen idag har bestått av regn, trening, regn, leseleseleseregn, handle mat på studentbudsjett, regn, spise, regn, serier... Til tross for at jeg har lest et ganske bra antall sider, vi snakker tresifret (er det lov å savne videregående nå?), så føler jeg ikke at denne dagen har vært skikkelig produktiv. Hovedgrunnen er nok fordi jeg er en over gjennomsnittlig rastløs person, og klarer derfor ikke å skjønne hvordan folk klarer å sitte stille i timesvis uten at det gnager i rumpa. Jeg tror ikke jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har løpt frem og tilbake i leiligheten idag - bare fordi. 

Mamma kalte det mark i rumpa. 

Idag har jeg også prøvd å finne billige flybilletter eller togbilletter eller whatever slik at jeg kan reise hjem en helg, men nejda. Alle mulighetene har hatt priser som får et studenthjerte til å krympe seg og lommeboka til å lukte svidd bare ved tanken... Jeg tror jeg har hjemlengsel. Og fristen for å reise hjem før viktige mennesker reiser vekk blir bare kortere og kortere. 

Søte, snille, gode Bella som sikker *gisp* har glemt meg til jeg er tilbake *dobbeltgisp*

Mens regnet drypper etasjevis nedover langs bladene på tærne utenfor vinduet mitt, tar jeg meg selv i å tenke at jeg er litt usikker på denne studenttilværelsen. Ja, jeg har jo lyst til å bli lektor, til å jobbe med noe jeg (forhåpentligvis) vil trives med og finne gode utfordringer i, men etter at jeg den siste uken har lest side opp og side ned i timesvis uten å føle at jeg hverken har lært noe eller husker noe av det, så begynner jeg også å tvile litt; på alt egentlig. Men samtidig så vet jeg jo ikke hva annet skulle gjort, så...
Bladene på trærne ser mer og mer ut som om de er blitt farget av solen, og jeg tror en høst jeg aldri har sett maken til er meg i møte, og jeg smiler litt. Likevel føler jeg at tiden løper fra meg, at jeg ikke kommer til å rekke over alt, og jeg skimter småting jeg til stadighet går glipp av. 

Livet går så alt for fort. Man plunker og så er det over, på en måte. 

Jeg tror også jeg kommer til å slite hvis jeg må sove alene en natt. Usikker på om jeg i det hele tatt har sovet på min egen hybel alene mer enn to-tre dager, da jeg som oftest pleier å tusle bort til Kristoffer når natten nærmer seg - og det også er bare fordi. 
Hvorfor alene når sammen? 

 

Lykke til med uka, venn! 




Student. 

Ja, hva skal man si? Jeg er ikke akkurat kommet så godt igang enda, men so far so good! Den kjente Fadderuka har ikke vært like vill som jeg hadde sett for meg at den kom til å være, men det går faktisk veldig fint. Jeg flyttet offisielt inn på fredagen som var, og denne uka har det gått i litt informasjonsmøter på universitetet, lektordåp m/rebusløp, jeg har fått handlet inn siste rest av dingsebomser til hybelen og jeg har kjøpt inn pensum (les: ikke billig!). Og ettersom jeg ikke har ligget med hangover store deler av uka, så har jeg rukket å trene tidlig, ta en kaffe eller to med gamle og nye venninner, samt tilbragt kveldene sammen med kjæresten min. 

- Selvsagt har jeg også tilbragt tid for meg selv, men ikke like ofte som jeg gjorde før; jeg trenger det liksom ikke like mye lengre.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg liker den nye tilværelsen egentlig; hverken om jeg føler meg hjemme her eller om jeg føler jeg passer inn noe sted.. Men det kommer seg til etterhvert, vil jeg tro! Merker jeg gjerne skulle bodd med noen jeg kjenner og ikke vilt fremmede mennesker jeg ikke helt enda vet om jeg liker eller ikke, men så lenge jeg har døra mi lukket så er det ingen som plager meg og da overlever jeg inntil videre. Mest sannsynlig. Vi (Kristoffer og jeg) har søkt på leilighet sammen gjennom SiO, men vi venter fremdeles i spenning på den fronten. Krysser fingre, tær og alt som er på at vi får noe asap. 

Liker vinduet mitt da.

Nå vurderer jeg sterkt å lage meg en kopp te men først tror jeg at jeg må tusle opp til postkassen min og sjekke om jeg har fått semesterkortet mitt ellers kommer jeg til å slite hvis det blir billettkontroll på t-banen fordi da kan jeg ikke bevise at stundentkortet mitt er gyldig samtidig som te frister veldig før noe annet og jeg blir forvirret av meg selv WÆ!

Ha en fin fredag da, du (:  




Hei :) Er det noen der ute? 

Kommet inn på Lektorprogrammet i nordisk ved Universitetet i Oslo. Lykkelig. 
Har fått hybel i Oslo og er begynt å innrede. Gleder meg.
... Vil ikke vokse opp helt enda.

Jeg har skikkelig skikkelig lyst til å skrive for tiden, men jeg føler ikke hodet er fylt med så mye skriveverdig for øyeblikket. Det irriterer meg egentlig veldig. Jeg mener, hvem lektorstudent er det som ikke har noe å skrive om? Jeg har jo valgt denne studieretningen akkurat nettopp av den grunn:

Jeg liker jo å skrive. Kanskje jeg tilogmed elsker det (?)

I slike øyeblikk liker jeg å se tilbake på det jeg faktisk har skrevet. Det er ikke blitt like mye nå den siste tiden, men jeg er ikke bekymret. 

(...)

Jeg tror jeg har blitt et ganske så kollektivt menneske. Ikke har jeg lappen, jeg tar buss eller går overalt og jeg liker egentlig best å være co-captain på biltur. I det siste har jeg også blitt ganske rutta på tog, skal jeg si deg.. Og snart ? hvis jeg kommer meg til Oslo for å studere ? så blir sikkert trikk og t-bane mine nye bestevenner.
Og det er egentlig helt greit..
- GO urbanisering og miljøvennlighet, I?d say

Jeg liker det at kollektiv transport gir meg muligheten til å sitte å fundere over livet, lese, skrive litt, se på medpassasjerene og omgivelsene mine uforstyrret.. Jeg slipper å bekymre meg for selve kjøringa. Jeg kommer meg fra A til B uten stress.
Hvorfor er alle så gira på å ta lappen?
Mitt beste argument for å faktisk gidde å ta førerkort på bil er at da kan jeg skru musikken på full guffe og synge for full hals, all by my self.. Frihet
.. Også slippe å måtte gå med en handlepose i hver arm, som hindrer meg i å bruke paraplyen min, i regnværet i Bergen

(...)

 

Verdens søteste isbjørn. "Hei, her er jeg", liksom.

Så hva med du? Har du det bra? 
Jeg liker å tro hvertfall én der ute hører på

:)

 

 




Vel hjemme fra Sydney-turen sammen med Kristine, og imorgen begynner jeg på jobb hos et anleggsgartnerfirma her i Bergen - tilbake til det virkelige liv igjen. Jeg tenkte å skrive litt om selve Sydney-turen i et eget innlegg senere, så akkurat nå skriver jeg egentlig bare for lystens skyld.
Ting går fremover; jeg har fått tilbud om studentbolig i Oslo til høsten, jeg jobber stadig for å styrke meg selv fysisk og psykisk, jeg prøver så godt jeg kan å balansere hverdagen min litt og litt mer. Oslo ser jeg på som en ny start. En ny begynnelse. Ikke fordi jeg er klar for å kaste vekk tilværelsen jeg allerede lever i, men fordi jeg tror alle kan ha godt av et skikkelig friskt pust av og til. Et lite skift i strømmen.

Skremmende, ja, men fint også. 

Jeg tenker en del for tiden - mer enn normalt, kan du vel si. Jeg trøbler litt med mitt eget hode støtt og stadig, men jeg prøver virkelig mitt beste å holde fast ved den sunne fornuften. Det kan virke håpløst, og kanskje det ikke helt kan virke som jeg virkelig gjør en innsats alltid, men det er ikke tilfelle. Det er litt å jobbe med. Alle har en eller annen form for bagasje, har vi ikke? Og ofte kan det ta litt lengre tid å få flyttet den enn andre, men den flyttes likevel litt etter litt. Jeg har i det minste ingen planer om å stopp opp, uansett hvor langt bak jeg kanskje havner.. Jeg antar det er en slags form for en begynnelse. Motivasjonen min til å fortsette finner jeg i følelsen av mestring, gode stunder og minner sammen med mine nærmeste, å lykkes i mindre mål underveis. 

Jeg vil føle at det faktisk kommer til å gå. 

...

Jeg så og si kastet i meg siste slurk av kaffen, da noe av det verste jeg vet er kald kaffe eller te. Og følelsen av å skylle ut siste rest i vasken er på måte et lite tap, det også. Har jeg først tapt min varme kopp med trygghet, skal jeg i det minste fullføre hva jeg faktisk bestemte meg for å starte på. Teit? Kanskje det, men shit au.  



 




Denne helgen fristet det mer å ligge for meg selv i en enkelseng på soverommet som en gang var min storesøsters hjemme hos mamma, enn å sloss om plassen med lillesøster i min egen dobbelseng hjemme hos pappa. Mamma jobbet ikke natt denne helgen heller, så derfor valgte jeg å søke trygghet hos henne. Å være alene med mamma en hel helg, være den eneste datteren hun kunne dulle med - det har vært ganske fint. Jeg har savnet det, kjenner jeg. Min eneste konkurranse om oppmerksomhet i helgen har vært Bella, pusen vår som fremdeles ser ut som en kattunge, men det har ikke gjort noe. Jeg klarer ikke helt å bekskrive denne helgen riktig, men det har vært betryggende å kunne søke tilflukt hos mamma når hverdagen ble uforventet tyngre enn den ellers har vært i det siste. 

Dagen idag er enda ikke kommet så godt igang, gårsdagen var så produktiv som jeg følte passet seg for en lørdag å være, mens fredagen var en ubehagelig bergogdal-bane. Jeg var ganske fornøyd da jeg våknet av meg selv idag og så at jeg hadde klart å sove helt til ti (!!), da jeg de siste dagene ikke har klart å sove lengre enn til åtte. Frustrasjonen har vokst deretter, så da jeg endelig klarte å sove hele to timer lengre måtte dette snappes til de fem første på topplisten. Uansett hvordan denne søndagen utspiller seg, så tviler jeg på at det er mye som kan gjøre den dårligere etter en slik gledelig oppvåkning. Mens jeg fortærte en velbrukt frokostkombinasjon, havregrøt med bær og en mango ved siden av, bladde jeg litt i studiekatalogen for UiO. Seks studier er markert med rosa markørtusj, men jeg vet enda ikke hvem av dem som blir førstevalget og hvem som blir siste. En del av meg er stresset over at jeg ikke har funnet ti studier å søke på, da listen på Samordna Opptak tåler ti ønsker, men jeg antar uroen over dette kun kommer over at jeg har en rar tvangstanke for å fylle ut slike lister helt. Sjansen er vel heller liten for at jeg skal få avslag fra alle studieretningene ene og alene fordi jeg ikke fylte ut hele ønskelisten på Samordna Opptak.

Pust inn. Pust ut. 

Mamma kjøpte feil kaffe og nå sitter jeg og drikker Ali-kaffe som egentlig aldri har kurert gruff i mine øyne og jeg vet ikke helt om jeg kommer til å klare å fullføre denne koppen så det får heller bli et av søndagens mysterier mens jeg samtidig venter på at mamma skal våkne skikkelig og vi kan gå en slik tradisjonell søndagstur.

 




Vet du, jeg er litt redd, jeg

For alt dette. For meg selv. Hva jeg er i stand til å gjøre mot meg selv? Negativt, mener jeg

Jeg elsker jo alt jeg faktisk er i stand til

Mestringsfølelse

Jeg vet jeg kan. Jeg har troen på MEG.

KAN. VIL. SKAL. MÅ!!

Men... Jeg er blitt så flink til å dra meg selv ned. Nekte meg ting jeg finner hverdagsglede i

?LYKKE!? hører jeg meg selv si

I det sekundet jeg sier det, da føler jeg litt lykke. Selv om det kan er en bagatellisk liten ting.. Så føler jeg litt

... Lykke


Dato? Husker ikke. 

Jeg har flere dokumenter med små, korte titler jeg skriver på når skrivelysten tar meg. Mye av det (les: det aller meste) er uten sammenheng, men når jeg i ettertid leser gjennom det så henger det likevel sammen.. 

På en litt rar måte, kanskje.. Men samtidig er den der. Sammenhengen. Kanskje ikke for andre, men jeg ser den hvertfall. Og jeg skriver jo for min del, så da er det vel egentlig kun det som betyr noe? 

At jeg ser sammenhengen selv, mener jeg :) 




- What would you name your future daughter? 
Adelen, tror jeg. 

- Do you miss anyone?
Ja. 

- What if I told you that you were pretty? 
Det var da snilt sagt :) 

- Ever been told "it's not you, it's me"?
Dessverre.. 

- What are you looking forward to in the next week?
Å stå på slalom med en av de beste jeg kjenner. Å ha jentekveld med to gode venninner. Å få besøk av bf. 

- Did you go out or stay in last night?
Holdt meg hjemme, gitt. Meg, Sex and the City og Pepsi Max hadde det meget koselig. 

- How late did you stay up last night?
Tror jeg sovnet rundt 11? 

- Honestly, has anyone seen you in your underwear in the past 3 months?
Ja. 

- What were you doing 12.30 this afternoon? 
Spaserte ute i solen med min kjære far.

- Have you ever told somebody you loved them and not actually meant it?
Nei, aldri. Og det kommer jeg aldri til å gjøre. 

- Could you go for the rest of your life without drinking alcohol? 
Jeg tror det skulle gått ganske fint, egentlig. 

- Could you go the rest of your life without smoking a cigarette?
Definitivt. 

- Is there one person in your life that can always make you smile? 
Jeg er så heldig at jeg har flere slike hærlige mennesker i mitt liv. 

- Is it hard for you to get over someone? 
Hvis jeg var dypt i det; ja.. Veldig. 

- Think back five months ago, were you single? 
Det var jeg. 

- Have you ever cried from being mad? 
Det har jeg. Da jeg var liten pleide jeg tilogmed å se på meg selv i speilet mens jeg gråt, og holde pusten til jeg ble blå hvis jeg var sint. 

- Hold hand with anyone this week? 
Nei. 

- Did your last kiss take place in/on a bed?
Togstasjon.  

- Who did you last see in person?
Ser på min far i skrivende øyeblikk. 

- What is the last thing you said out loud?
"Åjaada, det klarer jeg". (Pappa lurte på om jeg klarte å følge med på Gotham mens jeg skrev). 

- Have you kissed three or more people in one night? 
Ikke som jeg har fått med meg. 

- Have you ever been to Paris? 
Aldri, men gjett om jeg vil! 

- Are you good at hiding your feelings?
Hvis jeg vil.. 

- Are you listening to music right now? 
Nei, faktisk ikke. 

- Have you ever wanted to tell someone something, but didn't?Det 
Har ikke vi alle?  

- Do you make wishes at 11:11?
Avogtil. Det blir mer spesielt på den måten, syns jeg.  

- What is on your wrist right now?
Høyrehånd: tre macrame-armbånd  
Venstrehånd: et svart hårstrikk 

- Do you miss the way things were six months ago? 
På den ene siden; ja. På den andre siden; langt derifra.  

- Would you rather sleep with someone else or alone? 
Det kommer an på hvem det er snakk om. 

- Have you ever been to New York? 
Ja, og herrefred for en fantastisk by. I'm coming back for you, New York! 

- Think of the last person who said "I love you", do you think they meant it? 
Jeg håper da det?



Brukt søndagen så langt på å lese i ny bok, se på Gotham, gå tur med min far, tenke litt og skrive. Senere skal jeg si ha det til min far før han drar til Bodø, for så å dra rumpa mi på trening og hjem til mor. 

Absolutt ingen søndagsfølelse idag. 

Fin dag, bra helg..




Kåpe.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har lett etter den perfekte kåpe til disse kalde årstidene våre, rett og slett fordi jeg begynner å bli lei av å kun tusle rundt i Fjellreven-jakken min all the time. Den funker overraskende bra til det aller meste, og der den ikke har funket har jeg kunnet ty til andre muligheter - om våren og sommeren, vel og merke. Når vinteren og høsten kommer sliter jeg med å velge andre jakker, da jeg i 99% av tilfellene ender opp med å fryse rumpa av meg hvis jeg går med noen andre enn min kjære Fjellrev..

Men så fant jeg endelig en kåpe da, som ikke bare falt i smak, men som også var på tilbud OG jeg hadde tilgodelapp; jeg betalte 153,- for den, mine damer og herrer. Det var en stolt og veldig fornøyd Anine som tuslet ut av butikken med en ny kåpe i posen - jeg tror jeg har studentgenet likevel!  
Så nå kan jeg endelig velge mellom TO jakker når jeg skal ut på nye eventyr i Bergen, og slippe å tenke på at jeg kommer til å fryse noe særlig mer med den ene jakken iforhold til den andre. Jeg hater virkelig å fryse. 

(Den er fra BikBok btw)



Slik! Et helg innlegg om en kåpe, håper dere syns det var koselig på en slik ellers normal tirsdag!

XX




For myself. By myself.

Jeg ser virkelig opp til dere som tør å kle av hvert eneste plagg, trosse hver eneste frykt og hver eneste lille stemme som hvisker "ikke gjør det". Dere som tør å åpne dere opp, slippe folk inn og vise dere fra deres aller svakeste side; dere er de modigste og sterkeste jeg vet om. Og når dere atter en gang reiser dere, sterkere, stoltere og mer robuste enn noen gang; i mine øyne blir dere da større forbilder enn noen andre på denne jord. Jeg skulle ofte ønske jeg var like tøff, like sterk og like sta - som nektet å la meg knekke - men jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å nå så langt. Derfor vil jeg for evig se opp til dere og håpe at dere vet hvor beundringsverdige dere faktisk er!
Noen vil kanskje si jeg er for stolt til å tørre å innrømme ting for andre enn meg selv, men jeg tror jeg bare er tvers igjennom er litt for redd. Jeg lar frykten i beste fall sinke meg litt, men i de aller fleste tilfeller lar jeg den stoppe meg. Jeg stopper helt opp. Kanskje jeg snur og går litt tilbake. Jeg trosser den aldri helt - det tør jeg ikke. Jeg ER redd.. Redd for at jeg skal bli avvist. At jeg ikke skal være interessant nok. Ikke flink nok. At jeg skal prate for mye om meg og mitt. Jeg er redd for å være en byrde for andre. 

Men vi kan jo ikke la frykten styre livet vårt, eller hur? 

Jeg skal prøve å snu det. Jeg skal prøve å bli litt mer masete. (Haha, nei)
Jeg skal prøve å bli som dere;

- de sterkeste jeg vet om 







2015.

Nytt år. Ny start. Er det ikke det dem sier? Jeg vet hvertfall med meg selv at 2015 skal bli et bra år. Jeg har lurt meg selv før, det vet jeg, men akkurat i år så har jeg så veldig lyst til å virkelig få det til. Mer lyst enn noen gang, det er jeg sikker på..
Nyåret startet egentlig veldig bra. Jeg tilbragte nyttårsaften, samt noen dager før og etter, med en av de viktigste personene i livet mitt og jeg hadde det tvers igjennom ganske fint med meg og mitt. 2015 er også året hvor jeg har store planer om å reise; ikke bare med mennesker jeg ser opp til og elsker å tilbringe tid sammen med, men også for meg selv. Jeg skal fysisk reise fra ett sted til ett annet, men jeg skal også reise meg mentalt. Bli bedre..

Etter at jeg dimmiterte så har jeg bodd litt i koffert. Ikke at det har gjort meg noe, tvert imot, men det var ikke før for noen dager siden at jeg faktisk kunne sette meg tilbake i favorittstolen min og tenke at nå kan jeg faktisk gjøre som jeg vil. Og jeg var alene. Helt alene. Noe jeg ikke har vært siden.. Nei, jeg vet faktisk ikke? Helt ærlig var det veldig rart, nesten litt ekkelt. Jeg pleide jo å hige etter å sitte for meg selv, drikke te, lytte til favorittmusikken og bare puste, skrive, tenke. Nå føler jeg meg nesten litt tom. Jeg er både bekymret for og lettet over at jeg faktisk kanskje har blitt et slikt mennesker som har mer behov for selskap enn alenetid. Det er første gang på leeeenge at jeg faktisk nesten følte meg litt ensom. 

Jeg har ingen nyttårsforsetter. Ikke i år. Jeg har noen løfter til meg selv, det har jeg, men ingen typiske nyttårforsetter. Min erfaring er at de som oftest blir dratt litt ned i dragsuget sammen med alt annet iløpet av året. Å sette opp nyttårsforsetter, i mitt tilfelle, det funker ikke. Men jeg har startet en countdown, og jeg har et løfte jeg akter å holde. Så får vi bare la det stå til og se hvor jeg til slutt ender.

2015. 

Be good. 

 




Skrivetrang

Skrivesperre

Punktum. Pause. 

Idet jeg faktisk setter meg ned for å skrive, kommer jeg ikke på noe som helst. Det er akkurat som om noen sletter handlingen og idéen akkurat idet jeg skal til å ta fatt på den. Slik som på The Sims. Når du ombestemmer deg for hva du ville simmen din skulle bruke tiden sin på akkurat der og da..
Så derfor har jeg ikke vært så flink å blogge i det siste. Det har rettn og slettn bare blitt slettet.

Det nærmer seg jul og jeg har aldri vært mer panisk når det kommer til julegaver enn det jeg er nå. Jeg har vært i Forsvaret ett år og er derfor veldig VELDIG blakk, i tillegg til at denne måneden har blitt litt dyrere enn planlagt. Og som alltid, hvert år, så går bursdagspengene mine til julegaver. Tjohei. Det var gøy å bli tjue da, hvis du lurte på det. Bursdagen var veldig vellykket og jeg fikk feire den med de fineste menneskene jeg vet om!

Mer kunne jeg ikke bedt om

Virkelig

Nå er jeg tom igjen. Jeg vurderer å stikke bort på Rema og sjekke om de har noen gode mangoer til meg, til tross for at de tidligere forsøkene mine ikke har vært like vellykket. Rema, kan dere plis lære av Kiwi og Meny? Jeg liker dere egentlig, men når dere gang på gang KUN gir meg steinharde, små mangoer så kan ikke jeg forholde meg til dere. Beklager. Jeg håper dere vil ta dette til dere og vurdere om mango-levrandøren deres kanskje lurer dere? Dere er nemlig den butikken som ligger nærmest mitt hjem, og jeg har derfor veldig lyst å ta utbytte av tilbudene deres. Men det går ikke uten mangoen, som dere kanskje har skjønt nå? 

Takk.

Snart jul er det også! Jeg gleder meg så inderlig. Herrefred, du skulle bare visst. Jul er det aller koseligste jeg vet om, spesielt hvis det snør snør snør SNØR. Noe det absolutt ikke gjør i Bergen, som igjen gir meg enda en grunn til å ikke bo her resten av livet mitt.. Jeg kan faktisk ikke bo et sted hvor det er 98% sjanse for regn hver julaften. Og mye vind. Nei, jeg beklager dypt og inderlig, men det går jeg faktisk ikke med på! 

 

Tudelpip and cheerio! Jeg skal ha pysjparty med min beste, så det så det så..

 




Jeg vet ikke helt hvor jeg er for tiden. Snart tjue. Snart dimmitert. Snart... et eller annet. Jeg er forelsket. Jeg er et vrak. Jeg er alt og jeg er ingenting. Og for øyeblikket har jeg plantet meg selv foran TVen mens jeg ser på "Carrie" - ny favorittserie! Jeg skal tilbake til basen om ikke så alt for alt for lenge, jeg må bare manne meg opp til å komme meg opp, ut og avgårde kåre! 

Om ikke så aaaalt for lenge er jeg endelig 20! Gleder meg utrolig mye, samtidig som jeg - som alltid - ikke gleder meg spesielt mye til å bli ett år eldre og ett år nærmere det folk ser på som "voksen". Eller det jeg ser på som "voksen". Jeg vet at jeg per definisjon allerede kan falle under den kategorien, men for å være ærlig så føler jeg meg mindre og mindre voksen for hver dag som går. Dette året har jeg lært meg å ta vare på meg selv, samtidig som jeg aldri har hatt mer behov for mine foreldre som nå i år. Det er rart egentlig; hvordan samfunnet oppfatter oss og hvordan vi oppfatter oss selv.. Jeg prøver hver dag å akseptere hvordan livet mitt forandrer seg litt for fort i forhold til hva jeg skulle ønske selv. Av og til går det helt fint, men oftere får jeg en smule panikk og føler at jeg ikke strekker til. Jeg føler meg ikke god nok, rett og slett.. 



Nå skal jeg se siste rest av dagens dose med "Carrie", før det bærer videre tilbake til virkeligheten. Denne uken skal jeg og en kompis bestille tatoveringstime hos Let´s Buzz, btw! Gleder meg! Har hatt det i bakhodet kjempe lenge nå, så nå vil jeg bare få det gjort. Kjærleik.

 

Adjø, da




Og alt vi er.

Jeg kan egentlig ikke beskrive hva forsvaret har gitt meg så langt. Det er knappe to mnd igjen, og jeg er tom for ord. Helt tom. De aller fleste vil nok si at førstegangstjenesten har gitt dem en helt unik opplevelse for livet. Et god gjeng av disse vil også fortsette videre i forsvaret. Utforske, lære mer, tjene landet vårt. Forsvaret er ikke for alle, det kan jeg med hånden på hjertet si at det ikke er. Hadde det vært for alle, hadde det ikke vært noe mer dyptliggende i det. Jeg beundrer dem som finner sin plass i Forvaret, det gjør jeg virkelig. Jeg har flere ganger ønsket av hele mitt hjerte at jeg en dag skulle komme til å finne min egen plass - til tross for at jeg vet svært godt at det ikke kommer til å skje. Ikke enda hvertfall. Kanskje senere..? Jeg kan hvertfall si at jeg har prøvd!

Forsvaret har gitt meg overraskelser, skuffelser, gleder - det var alt hva jeg hadde sett for meg, men også alt jeg aldri hadde tenkt tanken på at det ville være. Jeg har prestert og ytet bedre enn jeg noen gang kunne forestilt meg da jeg først kom inn. Jeg skulle gjøre mitt aller beste - nothing more, nothing less. At "mitt aller beste" til tider skulle vise seg å være "noe av det beste", har virkelig kommet som et sjokk! Og jeg har fått panikk, jeg har grått, jeg har jublet! Jeg har hatt så mye sommerfugler i magen og det har vært så grusomt skremmende, men også så fantastisk gøy!

Aldri har jeg møtt så mange fantastiske mennesker som jeg har iløpet av dette året - de har alle gjort et stort inntrykk på meg og jeg har fått være en del av stor, stor familie. Og Norges aller største barnehage. Jeg har så mye godt å si om Forsvaret, men jeg skal ikke legge skjul på at det har vært en prøvelse; du presses til det ytterste og langt forbi! Selv når det ikke virker logisk at du skal fortsette så mye som en dag eller en meter til, så klarer du det likevel. Ikke bare fordi du må, men også på grunn av alle dem som tror på deg og støtter deg. Og fordi det er så sabla digg å faktisk klare det "umulige"!

Har du muligheten, så syns jeg du absolutt skal prøve et år i Forsvaret. Kanskje det gir mersmak, kanskje ikke. Du har hvertfall prøvd! Du har vært en del av noe større! Jeg skal ikke legge skjul på at ja, ryktene er sanne: det er en god del vasking å ta del i, men også så så mye mer enn det! Jeg er oppriktig talt stolt over meg selv og dem jeg kjenner som har gitt Forsvaret en sjanse. Vi har lykkes og vi har feilet. Vi har vært en del av det!
Jeg er snart ferdig og jeg ser virkelig frem til det, men jeg ville absolutt ikke vært foruten dette året. Det har gitt meg så mye mer enn det jeg hadde trodd. 

For Kongen, Fedreland og Flaggets heder.
  




Enda en nattevakt. Enda et tomt hode. Sitter og angrer på at jeg drakk opp Pepsi Maxen min litt for fort, samtidig som jeg chatter med min mor på Facebook. Vi er for kule for SMS-ing. Facebook Chat er det nyeste hippe. Haha, neida. Skjer ikke. 
Det er ved slike stunder som dette, hvor jeg er helt alene med meg selv og mine tanker, at jeg begynner å lure litt på hvordan jeg har havnet her jeg befinner meg nå. Mentalt. Fysisk. Hadde jeg møtt den jeg er nå, i fjor.. Som Samantha Jones sier så fint: "If I met me know, I wouldn' t know me." Det er jo som regel det som skjer iløpet av et år, at man forandrer seg, men jeg tror jeg har hatt en litt mer drastisk forandring enn jeg hadde sett for meg.. Tjohei. 



Jeg vet endelig hva jeg vil studere da! Pluss i boken til meg. Tipp topp tommel opp! Jeg har gått så alt for alt for lenge og virret, ikke visst hva jeg ville eller hvor jeg ville. Jeg har grått, skreket, bekymret meg i det endeløse; Hva skal jeg studere? Hva skal jeg bli?! Jeg hadde en lang periode i livet hvor jeg var 100 prosent sikker på at det var veterinær jeg skulle bli! Japp joda, det var bankers! Så dukket Forsvaret opp som en mulighet, og ideen om å helbrede de syke forsvant som dugg en varm sommermorgen. Jeg skulle ta ett (to, kinda sorta) friår som jeg skulle tilbringe i Forsvaret - sjøforsvaret, for å være presis. Deretter skulle jeg følge i min fars fotspor og gå sjøkrigsskolen. Det var planen! Åh, den var jeg veldig veldig sikker på en stund, men da jeg begynte utforske matrosmulighetene begynte også denne planen å få dårlig grunn å stå på. Og den dagen jeg konkluderte med at "jamen, hvor søren skal jeg plassere meg i dette vi kaller Forsvaret?!", da falt alle planene i grus. Livet mitt falt liksom litt i grus, og hver gang noen spurte om jeg ikke skulle gjøre det samme som min far? Nei.. Altså.. Joa.. Tenkte kanskje det.. Vi får se hva tiden bringer.. Heh. Sosialt mord. 

Sosiologi. Journalistikk. DET skal jeg studere. Mest sannsynlig i Oslo, kanskje i Sverige hvis jeg klarer å finne ut av universitetbiten der. Vad kult?! Etterhvert tenker jeg å ta en PT + ernærings-utdannelse, litt fordi jeg lenge har hatt det i tankene å ha dette som en "hobbyjobb", men aller mest for min egen del. For å kunne hjelpe meg selv. Utvikle meg selv. Stå på egne ben litt mer. Jeg er også veldig nysgjerrig av meg. Søker fort og lett ny kunnskap og informasjon. Så hvorfor ikke? Man lærer jo så lenge man lever, og vi får kun en sjanse på å klare det bra! 

Beklager for alle Tumblr-bildene, forresten..
Ikke min PC for øyeblikket. Delt Internett gjennom mobilen min. Jeg er veldig glad i Tumblr. 

 

Vi skrivast




- Selfie
Viss du no sjår til høgre for deg..

- What would you name your future kids?
Jeg har liksom sett for meg at jeg heller skal ha to hunder og en katt, da.. Men okei, jeg ville kalt mine barn for Adelen og Birk.

- Do you miss anyone? 
Ja.

- What are you looking forward to?
Høstferiehøstferie. H ø s t f e r i e

- Is there anyone who can always make you smile?
Ja. 

- Is it hard for you to get over someone?
Det er like vanskelig som det er for meg å forelske meg, så ja..  

- What was your life like last year?
Fylt med skolebøker og mas. 

- Have you cried because you were som annoyed?
Gråter av alt og ingenting.  

- Who did you last see in person?
Helle, da hun gikk av vakt og jeg gikk på. 

- Are you good at hiding your feelings?
Prøver.  

- Are you listening to music right now?
Nei. Vent, hæ? Hvorfor hører jeg ikke på musikk?!  

- What is something you want right now? 
Sove.  

- How do you feel right now?
Tom. Også fryser jeg litt på tærne.  

- When was the last time someone of the opposite sex hugged you?
Det ekke lov. Neida, men jeg husker faktisk ikke.

- Personality description.
Sta, rar, positiv, tenker for mye, utadvendt. 

- Have you ever wanted to tell someone something but you didn't?
Stadig vekk.  

- Opinion on insecurities.
De er teit og burde ikke eksistere. 

- Do you miss how things were a year ago? 
Neh.  

- Have you ever been to New York? 
Jaa! E l s k 

- Age and birthday.
19. Fyller 20 den 23. november ÅMIGOSH! 

- Description of crush.
Plagsom, rar, får meg til å le, kreativ, utrolig smart, dustete, snill, litt kjekk også, da. 

- Fear(s).
Miste noen jeg er glad i. Skuffe/svikte en av mine nærmeste. Ikke ha tid til alt/alle. Ikke føle meg god nok. Insekter (de aller er fleste skumle, men spesielt flått). Skrekkfilmer. Mørket (til en viss grad).  

- Height.
Ensyttito, hvis jeg ikke husker feil. 

- Role model.
Min far. Min mor.
Kristine, Mari og Maiken (alle burde se opp til dere!)  

- Things I hate.
Urettferdigheter. Skade på miljøet vårt og uskyldige individer. Flått. Raspeballer. 

- I'll love you if...
Du aksepterer og respekterer meg for den jeg er.  

- Favorite film(s).
"The fault in our stars", "If I stay", "The secret life of Walter Mitty" og "Teenage mutant ninja turtles" 

- Favorite TV-show(s).
"Revenge", "Pretty little liars", "The big bang theory", "Hart of Dixie", "The last ship" og "Sex and the City" 

- 3 random facts.
Vegetarianer. En av hovedgrunnene til at jeg vil ha hund er fordi jeg elsker å gå tur. Jeg sparer til langt hår. 

- Are you friends mainly girls og guys?
Jeg har godklumper fra begge kjønn! 

- Something you want to learn.
Et annet språk, flytende. Surfing. Dykking. Kjøre bil (har ikke lappen, he he) 

- Most embarrasing moment.
Det skjer noe kleint stadig vekk.  

- 3 dreams you want to fulfill?
Reise til alle verdensdelene. Gjøre en forskjell. Svømme med ville (!!) delfiner. 

- Favorite memory.
Da vi seilte over Atlanterhavet og stjernehimmelen var så klar og uforstyrret at vi kunne se hele Melkeveien. Det var som om det kun var vi som fantes i hele verden.  

- Relationship status. 
Singel, gitt.  

- What my last text message says.
"Savner deg! Sees så snart du har fri" 

- Where I want to be right now.
Hjemme. 

- Starsign.
Skytten.  

- 5 things that make me happy.
Gode venner og familie. Stjerneklar nattehimmel. Musikk. En god bok. Kino.

- Descripiton of mfy best friend.
Livsnyter, en fri sjel, omtenksom, kreativ, selvstendig, nydelig tvers gjennom, genial, dustete, redd for fugler, kunne ikke vært foruten.  




Klokken er 17 minutter over to. Natt for dere. Jeg sitter vakt. Innpakket i fleece, en tykk allversjakke, ullsokker som strekker seg helt opp til kneskålen og en US-uniform som skulle vært vasket igår. Her skal jeg sitte til klokken fem, for så å ikke gå og legge meg - er ikke vits det, resten av båten står opp halv syv uansett.. 

Det er ikke så alt for alt for lenge til førstegangstjenesten min er over og jeg går tilbake til det sivile liv. Akkurat nå er det den dagen jeg lengter til mest av alt, men hadde du spurt meg i begynnelsen av dette året - da hadde jeg sagt noe helt annet. Det er så utrolig rart hvordan ting kan forandre seg like fort som Bergensværet; i det ene øyeblikket skulle jeg verve meg for tre år, for så å gå sjøkrigsskolen, mens jeg nå ikke takler tanken på å være her ett sekund lengre enn jeg absolutt må. Forsvaret er fint det, misforstå meg rett, jeg bare klarer ikke å plassere meg selv her inne. Jeg har ingen logisk plassering som roper på meg, slik jeg trodde og så for meg da jeg først tråkket inn i Madlaleiren for akkurat 9 mnd siden. 9 måneder. Det har vært de aller korteste, de aller lengste, de aller tøffeste og de mest minnerike 9 månedene i hele mitt liv. Og du kan drite i at jeg er den samme nå som jeg var da. På både godt og vondt

Hvordan jeg har det? Nei, spør du meg spør jeg deg... Neida, men altså - jeg vet egentlig ikke. Eller jo. Ikke så greit, egentlig. Men det er helt greit, det, fordi jeg har ikke planer om å ha det slik særlig mye lengre. Jeg trenger litt tid, litt tålmodighet (aller mest fra meg selv), litt veiledning og litt det å stå på mine egne ben uten hjelp så kanskje dette ikke blir så aller verst. 

Nå er jeg bare sinnssykt kvalm. Sjokolade så tidlig er ikke bra. Ikke bra ikke bra. Og jeg ble litt kvalm av tanken på at det ikke var bra. 

 





Toodlepip and cheerio, darlings
 




Jeg har sagt det ofte. Alt for ofte. Likevel feiler jeg hver gang. Jeg klarer ikke gjøre det til en vane å holde denne bloggen oppegående. Likevel gir jeg det et siste forsøk, i håp om at det kanskje kanskje kanskje skal gå denne gangen. Vi får se.

Hvis ikke; følg meg på tumblr

God morgen, forresten! Det regner i Bergen. Gøy

 





Hvorfor sletter du aldri denne bloggen, Anine? 

- Nei, si det.. 

Når behovet for å leve det glamorøse blogglivet kicker inn, så er den jo kjekk å ha me thinks! 
Men ja, hva skjer? Jeg lever livet som ansatt hos Meny, teller ned dagene til jeg skal inn i militæret og trener.. Woho, for et liv! Jeg digger det, til tross for at noen mener dette ikke er et liv å leve for en 18 (snart 19!!) år gammel jente..  Gira på livet, jeg

Gosh, jeg er dårlig på dette. Tumblr er så mye lettere fordi bilder sier mer enn tusen ord, vøtt. Og har jeg lyst til å formidle noe, så kan jeg slå på stortrommen å være litt poetisk og mystisk i samme slengen. Haha, what? Jeg lever hvertfall, alt er vel og takk for det. Livsplanen min begynner å ta form for alvor, jeg har mye spennende opp i ermet og gleder meg egentlig bare til 2014 skal begynne!! 2013 ble ikke så fantastisk som jeg kanskje hadde sett for meg, lurte meg litt der.. Men jeg nyter det siste det har igjen å by på, gjør akkurat det som passer meg og gjør meg glad - det er vel ikke noe mer å si på det. 

Ellers krydrer jeg dette innlegget om ingenting med noen søtapena bilder av meg selv. Min blogg, jeg bestemmer, sant? Hvis ikke så har jeg misforstått, men ikke noe å gjøre med den saken nå. Jeg går egentlig bare rundt og venter på at en pakke fra iHerb skal ankomme. Giragiragira, bestilt noen godsaker til megselv, men fæla lang tid det skulle ta... 
Ha et fantastisk flott liv, dere! Nå er jo vinteren begynt å komme også, snart jul og alt er bare fryd og gammen som man sier :)

Tudelu xx 




Heisann!


   Oppskrift her


   Prøvesmaking til kvelds!

Nå sitter jeg og nyter lunkne, nybakte knekkebrød som undertegnede selv har laget! Så utrolig gode de var, må si jeg er litt overrasket over meg selv. Jeg pleier så og si aldri å tilbringe tid på kjøkkenet når det kommer til matlaging - for noen mnd siden kunne jeg så vidt koke egg... Men jeg fant ut at nå var det på tide med full skjerpings, nå som jeg har et halvt friår foran meg før militæret (!!) med masse ekstra tid. Jeg har også tenkt å ta kostholdet mitt litt mer seriøst enn det jeg har pleid tidligere, eksperimentere og kokkelere litt på kjøkkenet, nå som jeg har klare mål innenfor treningen min og det at jeg nylig er blitt vegetarianer. 

Været i det siste minner ikke akkurat om sommer - regn regn og mer regn - men bor man i Bergen så bor man i Bergen. Neste uke reiser jeg og to venninner til Palma Nova i Spania, noe jeg gleder meg helt ekstremt mye til! Sol, varme, trening, shopping, full avslapping med to fantastiske mennesker. Det kan ikke bli så mye bedre enn det? Satser på at jeg får tatt en del bilder, så kanskje jeg kan kick-starte denne bloggingen min igjen! 

 

Ha en fin kveld, dere! 
Og masse lykke til til dere som har kommende eksamener! 




Hei alle! 

Nest siste dag av russetiden nå og formen er ikke heelt som den burde. Fikk bekreftet idag at jeg har fått helvetsild, samtidig som nesten er tett, halsen er sår og øyet renner - men klager ikke! Russetiden har vært helt fantastisk hærlig, så for dere som enda har det i vente: GLED DERE! Men brace urself.. Du blir sliten og (hvis du er like "flink" som meg til å passe på å få nok søvn og hvile) kanskje tilogmed litt syk. Men så lenge du koser deg og gjør det beste utav det, så er det egentlig ikke noe annet enn å se frem til russetiden. 

Nå blir det snart vors før eventyret bærer videre. 16.mai er ikke tull!! Dere må kose dere masse idag, enten det er hjemme, på Brann-kamp, på bydn eller hva det er! Imorgen blir det koslig 17.mai-frokost med jentene, russetog og rømmegrøtspising, så jeg gleder meg veldig! 

Tudelz :)




Overalt popper det opp artikler, undersøkelser, "to do"-lister på hvordan man skal øke selvtilliten, hva man kan gjøre for å pleie seg selv eller lignende. Spesielt sånne kvinneblader som omhandler mote, kropp og velvære har ofte artikler og innlegg hvor tema som dette blir tatt opp.. Det er forsåvidt en ganske lang liste med måter de har omformulert dette temaet på, måter de har fått det samme til å virke som noe nytt! For når alt kommer til alt handler det aller meste om det samme; du skal lære deg selv bedre å kjenne, bli en bedre versjon av deg selv. Men har de egentlig så god peiling da? 

Jeg er ikke en ekspert på noen andre enn meg selv. Og det er fakta..

Samme gjelder deg. Det er ingen som kan si seg selv en ekspert på deg og ditt liv bortsett fra du. Det er kun du som vet de dypeste, mørkeste hemmeligheten, de lyseste og mest håpefulle drømmene, og alle de tankene som svirrer rundt oppi hodet ditt. Ja, greit, de fleste av oss har en eller et par nære, enten de er venner eller familie, de kan fortelle "alt" til, men forteller vi virkelig absolutt alt vi føler og tenker? For er ikke det litt skummelt? Å rive ned alle murene rundt deg selv, stå helt blottet og naken og la noen utenforstående se hvordan du egentlig ser på verden - jeg syns det virker litt skummelt, jeg. For det er jo ingen andre enn deg selv som virkelig vet hvorfor du ser på ting slik du gjør. Hvorfor du gjør du gjør det du gjør. Hvorfor du alltid går ytterst på fortauskanten, hvorfor du aldri ser deg tilbake når du går i mørket, hvorfor du trenger musikk når du sitter på bussen, hvorfor du alltid smiler når det er en klar stjernehimmel ute, eller hvorfor du liker å drikke 4-5 kopper te daglig. Det er jo bare du som egentlig vet det. Og selvom alle disse små tingene virker ubetydelig, så har jo de en betydning for deg. Det er jo grunn til at du har blitt som du har blitt. 

Jeg vet at jeg trives ekstremt godt i mitt eget selskap. Det har jeg alltid gjort. Derfor har jeg ikke alltid behov for å fortelle andre hva jeg tenker på, hvordan jeg har det, hva som plager meg eller hva som gjør meg lykkelig. Er dette positivt eller negativt? Jeg tenker det er både og. Jeg klarer fint å glede meg selv med små ting som andre gjerne ikke tenker helt over en gang, så hvis du en gang ser meg gå og smile for meg selv uten at du helt klarer å skjønne hvorfor - det er en eller annen liten ting som har gjort dagen min bedre. Men jeg har også lett for å stenge verden ute, jobbe med problemer på egenhånd og kanskje la det slite meg litt for mye ut - av og til bevisst, av og til ubevisst. Jeg har lett for å "glemme" meg selv og mine behov litt, sette fokuset vekk fra meg selv - rett og slett fordi det er ubehagelig hvis noen virkelig prøver å fortså meg. Men det er sånn jeg alltid har vært og det er sånne ting som henger så mye igjen at det ikke "går vekk".


// ifjor sommer (privat)

Jeg tror alt handler om å kunne stole nok på seg selv til å vite at man ikke alltid trenger å ha en folkemengde rundt seg for å føle seg vel. Stole nok på seg selv til å vite at den ene hemmeligheten der, den forblir din og bare din. Du slipper spørsmål og undring, kanskje noen dømmer deg i stillhet.. Selvsagt er venner og familie SUPER viktige!! Det er vanskelig å klare seg uten deres støtte og omsorg.. Men jeg tenker litt sånn: hvis man ikke klarer å trives i eget selskap, hvis man ikke klarer å stole nok på seg selv, hvordan skal det da gå når man er i felleskap med noen? Derfor ser ikke jeg heller behovet med å måtte fortelle alt som foregår oppi hodet ditt til noen. Ja, selvsagt er det viktig at nære venner og familie får vite hvordan du har det, at dere deler oppturer og nedturer, minner og historier med hverandre, men hvor mye av det du forteller har de faktisk interesse av å høre? Sånn egentlig? Hva sier "kropp og velvære"-artiklene til det? Bryr de seg om deg liker de å vite at du har det bra og er lykkelig, men hvor interessert de er i å høre bakgrunnen til at du går ytterst på fortauet og aldri innerst, det er ikke alltid like godt å vite. 

Det er viktig at man setter seg selv først av og til. Hva trenger DU akkurat nå? Hva trenger DU for at du skal ha det bra med deg selv akkurat nå? Er det å sitte deg ned å snakke med noen, eller er det å lage deg en stor kopp te og skru på favorittfilmen? Steng ute verden av og til hvis det er det som trengs. Dine nærmeste kan vente med å høre historien imorgen hvis de absolutt vil det, men akkurat nå må du sette fokuset på deg i et øyeblikk. Det er hundre prosent lov, det - tror du noe annet må du virkelig slutte med det! :) Et innlegg i f.eks KK kan fortelle deg ting som gjerne vil hjelpe deg litt på vei også, men det er først og fremst DU som har styringen


// (privat)

Gi deg selv tid, plei deg selv og stol på deg selv - rettn og slettn!




Hey, strangers! 

Jeg dukker opp når man minst venter det. Denne gangen halvveis fordi vi har i oppgave i media å skrive to blogginnlegg, så da tenkte jeg: "Perfekt mulighet til å bli en aktiv og flink blogger igjen, Anine!!" Anywho, så tenkte jeg at siden det er så og si to år siden jeg først opprettet denne bloggen og jeg langt ifra er den samme som jeg var da, så kan jeg jo fortelle litt om the new me, litt sånne basic facts som egentlig kan si veldig mye om hvem jeg er blitt som person.

Vel, jeg er nå, ifølge loven, blitt et voksent og ansvarlig individ nå som jeg er fylt 18 - hvor mye av det som er sant vet jeg ikke. Jeg er russ i år, og russetiden begynte på fredag. Alt vel så langt, jeg fikk russenavnet Sexy Dolphin. Syns det var et veldig morsomt russenavn, så jeg er absolutt ikke misfornøyd! Grunnen til at jeg ble hetende det, fikk jeg vite, var fordi en i klassen hørte en sang hvor hun trodde de sang "sexy dolphin" og hun husket fra ifjor at jeg var veldig gira på delfiner og snakket mye om å finne meg et yrke hvor jeg kunne jobbe med blant annet delfiner. Delfin-elskeren meg! Jeg var visst ganske vanskelig å finne russenavn til, men alle ble da tydeligvis med på det når hun foreslo dette navnet så da ble det slik! 

- Mitt navn er Dolphin. Sexy Dolphin.. Eller Anine om du heller vil være kjedelig idag! 

Jeg er også veldig glad i å trene! Rettere sagt, jeg elsker det, og har planer om å studere PT Fitness i enten Brasil, Florida eller Bali om noen år - etter militæret og en eventuell tollerutdanning. Ja, jeg har planen klar og jeg gleder meg virkelig til å bli ferdig på skolen slik at jeg er ett steg nærmere starten på planen min! Så ja, jeg tilbringer store deler av fritiden min på å trene, lese om trening og kosthold osv. Suge opp mest mulig kunnskap, tips og råd. Treningsblogger er derfor en stor hit hos meg, sammen med moteblogger. Jeg er nemlig også veldig interessert i moter og det å kunne uttrykke seg selv gjennom stil og klær. Jeg er ikke redd for å være meg selv og vise det, både gjennom oppførsel (galskap) og gjennom klesstil. Til tross for at Bergens flotte vær ikke alltid gjør det like lett å gå med det man vil uten at det ser ut som vi har blitt spylt innenfra og ut med høytrykksspyler! 


// bra Mac-kvalitet da, men

Musikk er også en veldig stor del av meg. Det er fysisk umulig for meg å gå en hel dag uten å høre på musikk! Jeg MÅ ha musikk på bussen, på trening, når jeg tusler alene ute, når jeg står og danser på kjøkkenet, før jeg sovner, når jeg jobber med skolearbeid (he he, sånn som nå)... Egentlig så er det relativt få timer i løpet av et døgn hvor jeg IKKE hører på musikk på en eller annen måte. Jeg får helt abstinenser hvis jeg ikke får hørt på musikken min, og det å gå ute eller busse uten musikk - jeg blir rett og slett paranoid og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, Haha, huff... Musikksmaken min er veldig rar da, litt sånn som meg. Jeg er veldig på det å finne frem til den musikken jeg liker, uansett om den er 10 år gammel eller hva den er. Og spillelisten min kan ha sanger som er alt fra "OMG, denne MÅ du høre!" til "Ikke døm meg.. Jeg liker den!". Men sånne typiske VG Topp 20-sanger blir jeg veldig fort lei og jeg liker bedre sanger med litt mer space musikk, sanger jeg kan synge for fullt rett fra hjerteroten, sanger jeg kan danse til på kjøkkenet, sanger FÅ har hørt om og sanger som har en dyptliggende mening..

Såå, hehe, vet ikke hva alt dette sier deg om meg jeg? Et ubesluttsomt individ? Nej, jeg bare liker å ikke være helt som alle andre og følger den stien jeg vil - om jeg så må tråkke ned åkrer og enger, høye trær og kratt for å finne den. 


// Jeg liker å ta bilder av meg selv før en tur

Det var så mye mer jeg faktisk kunne skrevet, men jeg vil være litt mystisk også. Eller hvertfall late som.. Så her avslutter jeg! 

Ha en fin dag, darlings!!




Heisann! 



Det var meget lenge siden, ja.. Har glemt bloggen litt, lagt den veldig på hyllen og fokusert på alt annet de siste månedene. Livet er så opp og ned, frem og tilbake for tiden - nytt år, skole, trening osvosv... Men fant nå ut at jeg kunne komme med en liten oppdatering av de sjeldne. Ikke at jeg tror det kommer til å bli så vanlig fremover, men skader jo ikke å oppdatere en gang i blant. Selvom jeg mest sannsynlig skriver til en tom audiens for øyeblikket. Shit au! 

Myye som har forandret seg siden sist! Vi er jo i et nytt år, ikke minst. Jeg har også gått gjennom en del, både ups and downs - hvem har ikke det? Treningen har skjerpet seg grådig, noe jeg syns er veldig bra! Trives med en liiitt bedre livsstil, blir stadig bedre. Jeg har også endret litt klesstil, eller gått i en mer "meg"-retning. Litt mer "space" er det gjerne mange som ville sagt (er flere som har nevnt det), men det bryr meg lite. Blitt kjent med mange nye, fine mennesker og fylt ATTEN!!! Masse fine minner har jeg også fått. Slutten av 2012 var egentlig ganske ok+, og 2013 har så langt gått ganske bra det også! Liker vi!

Men tilbake til biologiøving. BLÆH! 

2013 bra så langt for dere også? 

Tudelzzz! 







skjerf H&M shorts Gammel Levi's bukse strikk BikBok




sko Converse Armebånd Gina Tricot Ringer Gave, Forever 21, Gina Tricot



Heia!
Lenge siden nå! Tenkte å ta en kjapp oppdatering til dere, bare for å vise at jeg lever og sånn og sånn.. Nå er det øve til to prøver - biologi og nynorsk... Lykke i livet!

Tudeluuu !







bukse&smykke American Eagle Outfitters topp Gina Tricot jakke Vintage


veske Lindex sko Jeffrey Campbell


ringer (f. v) Gina Tricot, ?, Forever21 armebånd (f. v) Urban Outfitters, American Eagle, kjøpt hos nabo

Idag har jeg vært på kino med Kristine, lillesøster og faren til Kristine! Vi så Istid 4 - jeg og lillesøster har sett den en gang før, men den var like morsom denne gangen også. Jeg ler så jeg griner, og Sid og bestemor er helt fantastisk morsomme! Tror ikke filmen hadde gått rundt uten dem, hvertfall ikke uten Sid. Så til dere som ikke har sett den enda så anbefaler jeg den på det varmeste. Dere kommer virkelig til å elske den! 

Ha en nydelig lørdagskveld videre 






A Little Me




Anine. 21 år. Bergen/Oslo.


Legg meg til som venn




Arkiv


· Februar 2016 · Januar 2016 · September 2015 · August 2015 · Juli 2015 · Mai 2015 · Mars 2015 · Februar 2015 · Januar 2015 · Desember 2014 · November 2014 · Oktober 2014 · November 2013 · Juni 2013 · Mai 2013 · April 2013 · Januar 2013 · September 2012 · Juli 2012 · Mai 2012 · April 2012 · Mars 2012 · Februar 2012 · Januar 2012 · Desember 2011 · November 2011 · Oktober 2011 · September 2011 · August 2011 · Juli 2011



Kategorier


· A little me · Blogg · Hobby · Inspirasjon · Mote · Reise · Trening og kosthold



Søk i bloggen




Linker


· blogg.no · Få din egen blogg!



Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits